Ubeskrivelig ambisiøst og overraskende inspirerende

«If you can’t change the world, change yourself.» Tror du virkelig at du er riktig mann til å fortelle meg det, Francis? Det har du i så fall overraskende rett i! Jeg må si at jeg virkelig kan like en film som faktisk har troa på mennesket, og selv om filmens verden ligger langt unna livet mitt, og den verden jeg lever i, så det gir meg overraskende mye gjenvunnet tro på menneskeheten (og meg selv). Min interne filosofiske kamp mot depresjonen som følger av følelsen av at menneskets empati har begrenset rekkevidde, mottar metaforisk ammunisjon som jeg sårt trenger. Det gjør at jeg i bunn og grunn liker denne filmen, til tross for at det er langt ifra noe mesterverk og at mange ting skurrer i filmen. Den gamle mannen har ikke blitt fullstendig gal enda, selv om filmens ambisjon er så ubeskrivelig stor at den ikke kan sammenlignes med noe annet som passer i samme sjanger. Dette klarer jeg ikke å ikke elske – vi MÅ fortsette å lage urealistisk ambisiøse filmer! De færreste blir nok mesterverk, men de blir unike filmopplevelser om store filosofiske temaer.

Jeg tror ikke det egentlig lønner seg å forsøke på å oppsummere handlingen – filmen må rett og slett bare ses for at den skal gi mening å snakke om. Men, fordi jeg skal forsøke å gi et svar på hva jeg liker, og hva som ikke funker, må jeg si noe kort om filmens utgangspunkt. Vi er i New Rome, en versjon av New York som er USAs svar på Romerrikets Roma. Franklyn Cicero er borgermester, Crassus er bankeier, og hans nevø, Cesar Catilina er den geniale og idealistiske «arkitekten» som har funnet opp «megalon», et utrolig stoff som kan revolusjonere måten vi bygger og utvikler verden på. Ciceros datter, Julia, fanges imellom hennes lojalitet for faren og nysgjerrighet/kjærlighet for Cesar. Filmen forsøker, blant annet, å påpeke likhetene mellom det kapitalistiske imperiet USA og Romerrikets fremvekst, opprettholdelse og fall. Hva holder et imperium oppe, og når faller det? Her ser vi hint av at makrosystemene har utviklet seg likt i alle år – verdenshegemoniene vokser og faller – men kanskje blir vi litt klokere hver gang? I hvert fall er det ikke noe bedre å gjøre enn å prøve igjen!

Jeg ler ganske mye underveis – filmen skal tydeligvis også være morsom i tillegg til alt annet (ref. høy ambisjon) – men noen ganger lurer jeg på om jeg ler med eller av filmen. Det er rett og slett ikke godt å vite hvor de ironiske lagene ligger, om de i det hele tatt er der!? Dette gjør at jeg blir litt usikker på hva filmen vil at jeg skal føle, men samtidig er det jo faktisk morsomt, og det pleier å være en god ting.

Jeg er komplett uinteressert i den mystiske nye teknologien «megalon». Det tror jeg også filmen er, fordi den forklares aldri, men den tar likevel for mye plass i filmen etter min smak. Jeg forstår at Cesar trenger en konkret magisk fordel som underbygger idealismen hans. For meg hadde det likevel holdt med den metafysiske (?) tidskontrollen/holdningen til tid, og at hans kjærlighet og intellekt, som uforståelige, men troverdige egenskaper som fører til utopisk utvikling. Vi må selvsagt innom teknologiens verden på veien til utopi, men dette er uinteressant for meg som seer og for kjernebudskapet i filmen (i hvert fall det budskapet jeg tar med meg). Uansett synes jeg Cesar er en strålende karakter, spilt kjempegodt av Adam Driver (as per usual), som på ingen måte er perfekt, men som illustrer menneskets gode potensial.

Kan forstå at mange synes at flere av de andre karakterene faller litt igjennom, men for min del funker de fleste greit, og filmen er ikke et hyperrealistisk portrett av virkeligheten – det er en fabel.

Denne filmen er så unik at den virkelig kan treffe hvor som helst på skalaen. Noen hater den, andre synes den er dårlig, noen synes den er ok og andre igjen elsker den. Jeg synes den er god fordi den er morsom, inspirerende og får meg til å tenke små tanker om store ting, men at den er for utydelig, usammenhengende og rotete for å være en skikkelig god film.

7/10