En banger etter den andre

Paul Thomas Anderson er tilbake med ny film og vi har alle det bedre på grunn av det! Dette er en av filmene jeg var mest spent på i hele året, Paul Thomas Anderson er etter min mening en av de mest konsistente regissører i Hollywood og selv om jeg ble noe skuffet av Licorice Pizza, hans forrige film, så kunne ikke jeg la være å skape noen høye forventninger for PTAs nye film. One Battle After Another er en thriller-komedie-action-spionasje-et-eller-annet-film som er desidert det beste jeg har sett i år.

Fra første scene i filmen blir vi kastet inn i en virkelighet som er skummelt nær vår egen, og ser The French 75s krigserklæring mot det imperialistiske og fascistiske amerikanske regimet. Mer om handlingen vil ikke jeg røpe, jeg gikk inn blind til kinosalen og vil anbefale dere å gjøre det samme.

One Battle After Another er en lang film på 2t41m som ikke lar deg puste ett sekund, men dette i den best mulige forstanden. Dette er PTAs første «blockbuster», men heldigvis mister han ikke sin særegenhet og tematiske rikdom. Jeg var spent på hvordan PTA ville håndtere en film med mye mer action-elementer enn hans tidligere filmer. Jeg ble ikke skuffet. DiCaprios deltakelse førte trolig til et større budsjett enn det PTA er vant til å jobbe med - og det vises! Et høydepunkt er en biljakt jeg kan se for meg blir en all-timer. I tillegg til dette treffer filmen så sikker på det som er stemningen i USA til dags, med noen av de mest patetiske og skremmende rollefigurene jeg har sett på lenge.

Skuespillerprestasjonene er ekstremt gode, med Leonardo DiCaprio, Sean Penn og Teyana Taylor som høydepunkter. DiCaprios rollefigur, Bob Ferguson, er en velkommen addisjon i hans nylige rekke med patetiske menn, som i Once Upon A Time In Hollywood og Killers Of The Flower Moon, men også kanskje den mest elskbare (og morsomme) av disse. Jeg er veldig glad for at han har tatt «character actor» roller i det siste, og ikke lener seg på hans filmstjernestatus og spiller seg selv. Dette er en av hans beste roller. Teyana Taylor spiller Perfidia Beverly Hills, lederen i The French 75, og klarer sømløst å skape en tvetydig følelse hos tilskueren. Hun er svært karismatisk og dreven som politisk leder, men utilstrekkelig som mor. Sean Penn er desidert høydepunktet. Han har noe av det mest motbydelige kroppsspråket jeg har sett i en rollefigur, og klarer å balansere å være latterlig og skummel samtidig.

Jonny Greenwood er også tilbake og har skrevet nydelig filmmusikk som vanlig. Musikken komplimenterer den konstante urovekkende følelsen som filmen har, med piano- og gitartoner som bøyes opp til en deilig dissonans.

Jeg håper så inderlig at denne filmen tjener én milliard dollar og at vi får flere slike filmer fra PTA og andre regissører. Jeg er lei av Marvel, Jurassic World og unødvendige Disney-remakes.